13+5

Ifølge en IVF-kalkulator er vi nå 13 uker og 5 dager på vei:) Vi er over i 2. trimester, og vi gleder oss veldig til å reise over for å se en voksende mage med selvsyn!
Jeg har vel aldri vært den som fokuserer på hva som kan skje av forferdelige ting, heldigvis - så i mitt hode går jo dette bra. Jeg vet at mye kan gå galt, men det hjelper jo ikke om jeg bekymrer meg for det allerede nå. Mange er veldig bekymret underveis i svangerskapet, og det er veldig forståelig. Men jeg har heldigvis sluppet unna mye sorg og sykdom i livet mitt. Og det er jeg uendelig glad for.

En spesiell sak har jeg kommet tilbake til mange ganger til nå i blogglivet mitt. Kari Ann sitter fortsatt i India med sine to små. Et paradoks i dag når vi samler inn penger til Flyktningehjelpen... Norge har tre personer ufrivillig på flukt i et fremmed land.

Man kan mene hva man vil om både Kari Ann og måten disse barna har kommet til verden på. Men de ER her, de lever, puster og ler og lærer nye ting hver dag. Det er to mennesker som aldri hadde blitt født om det ikke hadde vært for Kari Ann. Det var hun som ønsket dem, det var hun som ville at de skulle komme til verden.

Kari Ann er velkommen tilbake til Norge uten guttene sine, og det er smertefullt å erkjenne at våre politikere og vår forvaltning tydeligvis mener at et indisk barnehjem er det rette stedet for guttene. To små som er uten statsborgerskap, uten rettigheter som andre mennesker. Jeg skjønner ikke at Norge kan gjøre dette... Men det er kanskje der vi har havnet? Vi er så lite etiske i mye av vår framferd at vi må sette grensen et sted, og den settes ved å ikke la en mamma ta med hjem barna sine fordi hun ikke er genetisk linket til dem. To barn og en mor som har fått lagt ut hele livet med bilder og underliggende kommentarer under artikkelen. Kommentarer som er så fæle at selv gamle Krekar ikke har opplevd makan. Kommentarer som blir liggende der for alltid som et sviende sår. Nordmenns ønske om å si så mye stygt til et menneske som har det vanskelig, finner jeg problematisk all den tid vi har det så godt som vi faktisk har det.

Så i dag blir jeg nok småkvalm når jeg ser alle disse politikerne som slår et slag for flyktningehjelpen, mens de nekter å forholde seg til guttene i India.