I går var det kontroll hos gynekologen for surrogaten vår. Med hjerterytme på 148 slag i minuttet ligger fosteret helt perfekt innenfor normalen.
Vi forbereder oss på å reise over på besøk, og skal i samme slengen ha en ultralyd. Egentlig er det ikke tida for det da, men vi velger å ta en ekstra ev ren og skjær egoisme;)
Vi hadde egentlig tenkt at det ikke var så veldig viktig, men jo mer det nærmer seg, jo mer lyst har jeg til å se den lille på ordentlig.
Det er mange rare tanker man møter på i et slikt svangerskap. Men jeg opplever det ganske likt som mitt første svangerskap, merkelig nok og heldigvis.
Ikke mye nytt, men det som kom var iallfall hyggelig:)
onsdag 27. oktober 2010
søndag 24. oktober 2010
13+5
Ifølge en IVF-kalkulator er vi nå 13 uker og 5 dager på vei:) Vi er over i 2. trimester, og vi gleder oss veldig til å reise over for å se en voksende mage med selvsyn!
Jeg har vel aldri vært den som fokuserer på hva som kan skje av forferdelige ting, heldigvis - så i mitt hode går jo dette bra. Jeg vet at mye kan gå galt, men det hjelper jo ikke om jeg bekymrer meg for det allerede nå. Mange er veldig bekymret underveis i svangerskapet, og det er veldig forståelig. Men jeg har heldigvis sluppet unna mye sorg og sykdom i livet mitt. Og det er jeg uendelig glad for.
En spesiell sak har jeg kommet tilbake til mange ganger til nå i blogglivet mitt. Kari Ann sitter fortsatt i India med sine to små. Et paradoks i dag når vi samler inn penger til Flyktningehjelpen... Norge har tre personer ufrivillig på flukt i et fremmed land.
Man kan mene hva man vil om både Kari Ann og måten disse barna har kommet til verden på. Men de ER her, de lever, puster og ler og lærer nye ting hver dag. Det er to mennesker som aldri hadde blitt født om det ikke hadde vært for Kari Ann. Det var hun som ønsket dem, det var hun som ville at de skulle komme til verden.
Kari Ann er velkommen tilbake til Norge uten guttene sine, og det er smertefullt å erkjenne at våre politikere og vår forvaltning tydeligvis mener at et indisk barnehjem er det rette stedet for guttene. To små som er uten statsborgerskap, uten rettigheter som andre mennesker. Jeg skjønner ikke at Norge kan gjøre dette... Men det er kanskje der vi har havnet? Vi er så lite etiske i mye av vår framferd at vi må sette grensen et sted, og den settes ved å ikke la en mamma ta med hjem barna sine fordi hun ikke er genetisk linket til dem. To barn og en mor som har fått lagt ut hele livet med bilder og underliggende kommentarer under artikkelen. Kommentarer som er så fæle at selv gamle Krekar ikke har opplevd makan. Kommentarer som blir liggende der for alltid som et sviende sår. Nordmenns ønske om å si så mye stygt til et menneske som har det vanskelig, finner jeg problematisk all den tid vi har det så godt som vi faktisk har det.
Så i dag blir jeg nok småkvalm når jeg ser alle disse politikerne som slår et slag for flyktningehjelpen, mens de nekter å forholde seg til guttene i India.
Jeg har vel aldri vært den som fokuserer på hva som kan skje av forferdelige ting, heldigvis - så i mitt hode går jo dette bra. Jeg vet at mye kan gå galt, men det hjelper jo ikke om jeg bekymrer meg for det allerede nå. Mange er veldig bekymret underveis i svangerskapet, og det er veldig forståelig. Men jeg har heldigvis sluppet unna mye sorg og sykdom i livet mitt. Og det er jeg uendelig glad for.
En spesiell sak har jeg kommet tilbake til mange ganger til nå i blogglivet mitt. Kari Ann sitter fortsatt i India med sine to små. Et paradoks i dag når vi samler inn penger til Flyktningehjelpen... Norge har tre personer ufrivillig på flukt i et fremmed land.
Man kan mene hva man vil om både Kari Ann og måten disse barna har kommet til verden på. Men de ER her, de lever, puster og ler og lærer nye ting hver dag. Det er to mennesker som aldri hadde blitt født om det ikke hadde vært for Kari Ann. Det var hun som ønsket dem, det var hun som ville at de skulle komme til verden.
Kari Ann er velkommen tilbake til Norge uten guttene sine, og det er smertefullt å erkjenne at våre politikere og vår forvaltning tydeligvis mener at et indisk barnehjem er det rette stedet for guttene. To små som er uten statsborgerskap, uten rettigheter som andre mennesker. Jeg skjønner ikke at Norge kan gjøre dette... Men det er kanskje der vi har havnet? Vi er så lite etiske i mye av vår framferd at vi må sette grensen et sted, og den settes ved å ikke la en mamma ta med hjem barna sine fordi hun ikke er genetisk linket til dem. To barn og en mor som har fått lagt ut hele livet med bilder og underliggende kommentarer under artikkelen. Kommentarer som er så fæle at selv gamle Krekar ikke har opplevd makan. Kommentarer som blir liggende der for alltid som et sviende sår. Nordmenns ønske om å si så mye stygt til et menneske som har det vanskelig, finner jeg problematisk all den tid vi har det så godt som vi faktisk har det.
Så i dag blir jeg nok småkvalm når jeg ser alle disse politikerne som slår et slag for flyktningehjelpen, mens de nekter å forholde seg til guttene i India.
mandag 18. oktober 2010
Regn, vått, grått - og sol:DD
Ikke at det er så mye nytt, men A er i storform, og jeg skal snart ut og handle litt gravidtøy til henne på Hennes og Mauritz. De har ikke sånne klær over there, og faktisk er det visstnok litt status med det merket. Surrogaten vår ville veldig gjerne ha noe derfra, noe som ikke var likt det andre hadde. Det blir stas å handle, ja:D
I tillegg må vi kjøpe en fin gave til både henne og familien hennes. Det er kanskje der jeg klør meg litt i hodet. Men vi kommer vel på noe etterhvert.
Jeg kjenner en snikende følelse av å være gravid, selv om magen ikke vokser. Vi begynner å fortelle det til ganske mange nå, og det er overraskende å se hvor mange som viser spontan glede og støtter oss. Mange kristne er også til stor støtte, og jeg blir rørt over omsorgen og gleden de viser på våre vegne.
Så får det bare regne og blåse ute, her inne skinner sola...:DD
I tillegg må vi kjøpe en fin gave til både henne og familien hennes. Det er kanskje der jeg klør meg litt i hodet. Men vi kommer vel på noe etterhvert.
Jeg kjenner en snikende følelse av å være gravid, selv om magen ikke vokser. Vi begynner å fortelle det til ganske mange nå, og det er overraskende å se hvor mange som viser spontan glede og støtter oss. Mange kristne er også til stor støtte, og jeg blir rørt over omsorgen og gleden de viser på våre vegne.
Så får det bare regne og blåse ute, her inne skinner sola...:DD
fredag 15. oktober 2010
Hvem er foreldre?
Kari Ann Volden sitter fortsatt i India med sine to små gutter.
I mine øyne er dette en skam, og jeg synes det er leit at politikerne våre vil vise seg sterke overfor to barn på under året.
Jeg mener at uansett er det de som initierer et barns tilblivelse som er dets foreldre i utgangspunktet. Norge mener at det er den som føder som er mor, og den som er gift med mor som er far. En enkel løsning, men ikke særlig god for de som faller utenfor mønsteret.
Kari Ann har gjort det alle foreldre burde gjøre, tatt godt vare på de to små. Hun har gitt dem morskjærlighet og morsomsorg. Hun har tatt ansvaret slik bare en forelder kan gjøre.
Nå vil norske myndigheter statuere et eksempel på at de er mot barnehandel og menneskehandel, og derfor vil de helst at hun skal flytte til India og ta hånd om de der for all fremtid. Eventuellt kan hun forlate dem i India, og deretter reise hjem for å fortsette sitt liv som før. Begge deler er umenneskelig og såvidt jeg kan skjønne må det stride mot alle internasjonale barnekonvensjoner.
Jeg er med på at man kan diskutere surrogati og om embryoadopsjon er en vei å gå. Begge deler er ganske vanlig i flere land, og det er en evig diskusjon om det bør tillates eller forbys. Det er helt greit, og jeg er gjerne med på den debatten. Men derfra til å faktisk sende to små barn ut i et liv uten statsborgerskap, det er for ille.
Kari Ann har tunge dager i India, og selv om mange mener at hun har skyld i det selv, så har vi som samfunn en likt på å ta ansvar også for henne og hennes barn sånn at de kan få et godt liv hjemme på Røst. Vi har et kollektivt ansvar for at guttene ikke mobbes eller lider overlast i oppveksten, og vi må faktisk ta dette ansvaret også her. Vi gjør det i andre sammenhenger, og nå synes jeg Norge har vist nok hvor mye de misliker dette. Nå er det på tide å innse at eksempelet er statuert og hente Kari Ann og guttene hennes hjem.
NÅ!!
I mine øyne er dette en skam, og jeg synes det er leit at politikerne våre vil vise seg sterke overfor to barn på under året.
Jeg mener at uansett er det de som initierer et barns tilblivelse som er dets foreldre i utgangspunktet. Norge mener at det er den som føder som er mor, og den som er gift med mor som er far. En enkel løsning, men ikke særlig god for de som faller utenfor mønsteret.
Kari Ann har gjort det alle foreldre burde gjøre, tatt godt vare på de to små. Hun har gitt dem morskjærlighet og morsomsorg. Hun har tatt ansvaret slik bare en forelder kan gjøre.
Nå vil norske myndigheter statuere et eksempel på at de er mot barnehandel og menneskehandel, og derfor vil de helst at hun skal flytte til India og ta hånd om de der for all fremtid. Eventuellt kan hun forlate dem i India, og deretter reise hjem for å fortsette sitt liv som før. Begge deler er umenneskelig og såvidt jeg kan skjønne må det stride mot alle internasjonale barnekonvensjoner.
Jeg er med på at man kan diskutere surrogati og om embryoadopsjon er en vei å gå. Begge deler er ganske vanlig i flere land, og det er en evig diskusjon om det bør tillates eller forbys. Det er helt greit, og jeg er gjerne med på den debatten. Men derfra til å faktisk sende to små barn ut i et liv uten statsborgerskap, det er for ille.
Kari Ann har tunge dager i India, og selv om mange mener at hun har skyld i det selv, så har vi som samfunn en likt på å ta ansvar også for henne og hennes barn sånn at de kan få et godt liv hjemme på Røst. Vi har et kollektivt ansvar for at guttene ikke mobbes eller lider overlast i oppveksten, og vi må faktisk ta dette ansvaret også her. Vi gjør det i andre sammenhenger, og nå synes jeg Norge har vist nok hvor mye de misliker dette. Nå er det på tide å innse at eksempelet er statuert og hente Kari Ann og guttene hennes hjem.
NÅ!!
torsdag 14. oktober 2010
Lenge siden sist
Tiden strekker ikke til alltid, men jeg skal forsøke å gi livstegn iallfall...
Men det er jo gode nyheter, for vi ER gravide:-) Til våren en gang kommer det nok en liten en til, og vi gleder oss stort!
En liten tass ligger og svømmer i surrogatens mage, og koser seg skikkelig tror vi. Ifølge ultralyder og slikt ser alt ok ut, så vi er glade, spente og ufattelig takknemlig.
Folk rundt oss begynner å bli informert, og stort sett møter vi lutter velvilje og positive kommentarer. Noen er nok mer skeptiske og er usikre på hva de mener om det, men det er helt greit.
Dersom noen av dere lesere er i en pårørendesituasjon, så gi det litt tid og la det synke inn før du nødvendigvis må mene noe om det. Men du skal huske på at det ligger mange forberedelser og research bak slike avgjørelser. Vi har for eksempel levd med tanken i 2 år, så vi bekymrer oss ikke over de som kanskje er litt skeptiske i starten.
Nå skal det sies - det er ikke mange, så vi er egentlig veldig imponerte over våre venner og vår familie.
Nok for denne gang, livet kaller og sier at jeg må jobbe:-))
Men det er jo gode nyheter, for vi ER gravide:-) Til våren en gang kommer det nok en liten en til, og vi gleder oss stort!
En liten tass ligger og svømmer i surrogatens mage, og koser seg skikkelig tror vi. Ifølge ultralyder og slikt ser alt ok ut, så vi er glade, spente og ufattelig takknemlig.
Folk rundt oss begynner å bli informert, og stort sett møter vi lutter velvilje og positive kommentarer. Noen er nok mer skeptiske og er usikre på hva de mener om det, men det er helt greit.
Dersom noen av dere lesere er i en pårørendesituasjon, så gi det litt tid og la det synke inn før du nødvendigvis må mene noe om det. Men du skal huske på at det ligger mange forberedelser og research bak slike avgjørelser. Vi har for eksempel levd med tanken i 2 år, så vi bekymrer oss ikke over de som kanskje er litt skeptiske i starten.
Nå skal det sies - det er ikke mange, så vi er egentlig veldig imponerte over våre venner og vår familie.
Nok for denne gang, livet kaller og sier at jeg må jobbe:-))
Abonner på:
Innlegg (Atom)