Gratulerer med dagen!

Kjære dere to små gutter i India.
I dag er dere ett år! Og hvem hadde trodd at dere skulle feire bursdagen deres i fødelandet?
Ikke jeg, og helt sikkert ikke mamman deres. Jeg er ganske imponert over henne og den styrken hun har vist hele dette året.

Jeg vet at hun har det ganske tøft nå. Hun har lite penger og det er i seg selv dramatisk nok. Hun har visstnok heller ikke visum, noe som er ille i et land som India. Dere to har heller ikke visum eller pass, og det ser ikke ut til at noen tar ansvar og ordner det med det første heller.

Mamman deres har visst gjort noe fryktelig galt. Det er mange som mener det, og kanskje spesielt politikere og andre som ikke ville vært like kreative og modige som mamman deres. Jeg skjønner at dere var svært ønsket og er svært elsket. Av henne som er mamman deres! Det er bare det at ikke alle er like enige som meg i at dere kun har en mamma, og det er hun som har vært sammen med dere i et år nå. Det kan hende at hun ikke burde gjort det hun gjorde for å få dere, men det er jo uansett et valg som er vanskelig å gjøre om igjen. Og jeg er nok ganske sikker på at hun ikke angrer på akkurat den avgjørelsen uansett.

Jeg kunne sikkert ha skrevet et annet innlegg i dag. Et som ikke er så fylt med følelser. Et som hadde flere politiske poenger. Det innlegget kan jeg skrive en annen gang. Jeg håper bare at det nærmer seg en løsning nå. For dere to og for mamman deres. Sånn at dere kan være hjemme i Norge når der går mot vår og sommer, at dere kan være sammen med andre barn - i en barnehage kanskje - når det drar seg mot høstmørke kvelder. At dere kan lage juletrepynt og bake pepperkaker sammen med mamma og andre nære mennesker neste jul.
Jeg håper at det neste året ikke skal bli en politisk kamp, men et normalt liv. Det er det beste for både dere to og mamman deres.

Det er mange her hjemme som tenker på dere i dag. Mange som kjemper for dere, men det er så få virkemidler igjen. Selv de som er politikere på heltid vet liksom ikke hva de skal gjøre.
For de som KAN gjøre noe, de vil ikke. De gjemmer seg bak paragrafer som tolkes i hytt og pine.
De vil ikke se dere to som norske gutter, og det synes jeg er ganske rart.

Så i dag håper jeg at dere får feire bursdag, med flagg, hatter og det beste dere vet, sammen med henne som elsker dere og kanskje med gode venner i India?

Gratulerer med dagen!!

ULtralyd:D

Knøttet er nå 917 gram, hvilket er helt normalt i den uka vi er nå!
Vi leter etter husrom mens vi skal være lenge hjemmefra. Og da må man forsøke å skape et hjem dit man kommer. En hotelleilighet (også kalt suite) er planen. Med basseng og kjøkken... det høres mer luksus ut enn det antagelig er!

Kort i dag, mer i morgen... :D

Januar og voksende mage:)

Det er lenge siden sist, men med hverdager som løper i rasende tempo, så er det ikke helt enkelt å finne tid og overskudd til å dele allverdens om prosessen. Men for min egen del skal jeg forsøke å oppdatere når jeg har orken på plass.

Vi er snart i 3. trimester. En merkedag blir nok det også, slik som vi har opplevd merkedagene det siste havle året. Først da det var to streker under svaret (les: graviditetstesten), og senere da vi fikk melding om et bankende hjerte, vi fikk se kjønnet og vi fikk beslkt surrogaten. Det er en dame som sier det hun mener og ikke bryr seg veldig om hva andre måtte tenke og mene om akkurat dette. Nå skal magen vokse enda mer, og når jeg spør om hun er lei, så er hun det. Men så synes hun det er deilig å være gravid også. Hun liker det, hun koser seg , men det er selvfølgelig tungt også.

Å reise over på besøk synes jeg er et godt tips å ta med seg. Det koster en del, men likevel synes vi det var godt å treffe henne over flere dager, få se hva det var inni magen, dele øyeblikk og mye latter, alvor og vi fikk noen felles minner som er verdt å ta med videre.

Jeg har handlet inn bittelitt babytøy, bare for å kjenne litt på følelsen;D
Det nærmer seg med stormskritt, og vi gleder oss!!


Nå begynner familie og venner å bli informert

Vi gjør oss klare

Tenk at det nærmer seg!! Endelig skal vi treffes igjen, endelig skal vi få hilse på nurket, småtten eller hva man nå skal kalle h*n. Det blir både spennende og sikkert en følelsesmessig utfordring:) Men mest av alt gleder vi oss til å treffe surrogaten vår igjen!! Hun er som dere sikkert skjønner en meget spesiell kvinne for oss. Manger lurer på hva det er som driver henne, og jeg vet ikke helt selv. Men hun har et genuint ønske om å gi noe tilbake for et godt liv, det er på mange måter hennes mantra. Og hun gir virkelig mye tilbake, både ved å bære frem et barn for oss, og mange andre ting som jeg ikke skal si noe om her. Man kan på mange måter si at hun er prototypen på "Mor Go´hjerta".

Må ut å shoppe de siste gavene vi skal ha med, her blir det litt til jul, litt fashion både til husets tenåring og til hun som har en voksende mage. Litt leker til de minste, tenker Duplo er tingen!
Og egentlig litt sjokolade... men det er jo strengt tatt ikke lov?!! Men vi prøver... amerikanerne er gode til mye, men sjokolade kan de bare ikke! Ikke at jeg har prøvd alle, men...


Uansett - vi gleder oss til tur!!

Hjerteslag på 148

I går var det kontroll hos gynekologen for surrogaten vår. Med hjerterytme på 148 slag i minuttet ligger fosteret helt perfekt innenfor normalen.

Vi forbereder oss på å reise over på besøk, og skal i samme slengen ha en ultralyd. Egentlig er det ikke tida for det da, men vi velger å ta en ekstra ev ren og skjær egoisme;)
Vi hadde egentlig tenkt at det ikke var så veldig viktig, men jo mer det nærmer seg, jo mer lyst har jeg til å se den lille på ordentlig.

Det er mange rare tanker man møter på i et slikt svangerskap. Men jeg opplever det ganske likt som mitt første svangerskap, merkelig nok og heldigvis.

Ikke mye nytt, men det som kom var iallfall hyggelig:)

13+5

Ifølge en IVF-kalkulator er vi nå 13 uker og 5 dager på vei:) Vi er over i 2. trimester, og vi gleder oss veldig til å reise over for å se en voksende mage med selvsyn!
Jeg har vel aldri vært den som fokuserer på hva som kan skje av forferdelige ting, heldigvis - så i mitt hode går jo dette bra. Jeg vet at mye kan gå galt, men det hjelper jo ikke om jeg bekymrer meg for det allerede nå. Mange er veldig bekymret underveis i svangerskapet, og det er veldig forståelig. Men jeg har heldigvis sluppet unna mye sorg og sykdom i livet mitt. Og det er jeg uendelig glad for.

En spesiell sak har jeg kommet tilbake til mange ganger til nå i blogglivet mitt. Kari Ann sitter fortsatt i India med sine to små. Et paradoks i dag når vi samler inn penger til Flyktningehjelpen... Norge har tre personer ufrivillig på flukt i et fremmed land.

Man kan mene hva man vil om både Kari Ann og måten disse barna har kommet til verden på. Men de ER her, de lever, puster og ler og lærer nye ting hver dag. Det er to mennesker som aldri hadde blitt født om det ikke hadde vært for Kari Ann. Det var hun som ønsket dem, det var hun som ville at de skulle komme til verden.

Kari Ann er velkommen tilbake til Norge uten guttene sine, og det er smertefullt å erkjenne at våre politikere og vår forvaltning tydeligvis mener at et indisk barnehjem er det rette stedet for guttene. To små som er uten statsborgerskap, uten rettigheter som andre mennesker. Jeg skjønner ikke at Norge kan gjøre dette... Men det er kanskje der vi har havnet? Vi er så lite etiske i mye av vår framferd at vi må sette grensen et sted, og den settes ved å ikke la en mamma ta med hjem barna sine fordi hun ikke er genetisk linket til dem. To barn og en mor som har fått lagt ut hele livet med bilder og underliggende kommentarer under artikkelen. Kommentarer som er så fæle at selv gamle Krekar ikke har opplevd makan. Kommentarer som blir liggende der for alltid som et sviende sår. Nordmenns ønske om å si så mye stygt til et menneske som har det vanskelig, finner jeg problematisk all den tid vi har det så godt som vi faktisk har det.

Så i dag blir jeg nok småkvalm når jeg ser alle disse politikerne som slår et slag for flyktningehjelpen, mens de nekter å forholde seg til guttene i India.

Regn, vått, grått - og sol:DD

Ikke at det er så mye nytt, men A er i storform, og jeg skal snart ut og handle litt gravidtøy til henne på Hennes og Mauritz. De har ikke sånne klær over there, og faktisk er det visstnok litt status med det merket. Surrogaten vår ville veldig gjerne ha noe derfra, noe som ikke var likt det andre hadde. Det blir stas å handle, ja:D
I tillegg må vi kjøpe en fin gave til både henne og familien hennes. Det er kanskje der jeg klør meg litt i hodet. Men vi kommer vel på noe etterhvert.

Jeg kjenner en snikende følelse av å være gravid, selv om magen ikke vokser. Vi begynner å fortelle det til ganske mange nå, og det er overraskende å se hvor mange som viser spontan glede og støtter oss. Mange kristne er også til stor støtte, og jeg blir rørt over omsorgen og gleden de viser på våre vegne.

Så får det bare regne og blåse ute, her inne skinner sola...:DD